August 2026 vil for alltid bli husket som en trist måned for Wolverhampton Wanderers. I løpet av få dager mistet klubben to av de mest sentrale skikkelsene fra den gylne Bill McGarry-perioden på 1960- og 1970-tallet.
Først gikk den legendariske målvakten Phil "Lofty" Parkes bort, 79 år gammel, og kort tid etter døde klubbkaptein Mike Bailey, 84 år gammel.
For Wolves-supportere representerte de selve ryggraden i laget som løftet klubben tilbake mot toppen av engelsk fotball etter at klubben slet på tampen av 1960-tallet. Den ene sto bakerst og reddet poeng, den andre ledet laget fra midtbanen med kompromissløs autoritet. Sammen var de nøkkelfigurer i et av de sterkeste Wolves-lagene etter Stan Cullis-epoken.
MIKE BAILEY -KAPTEINEN SOM GJENREISTE WOLVES
Da Mike Bailey kom til Wolves fra Charlton Athletic i 1966, tok det ikke lang tid før han ble lagets naturlige leder. En tøff midtbanespiller som kombinerte taklinger med presise pasninger. Bailey spilte 436 kamper for Wolves.
Under hans ledelse rykket Wolves opp til toppdivisjonen i 1967, vant Texaco Cup i 1971 og nådde UEFA-cupfinalen i 1972. Høydepunktet i karrieren var fra Wembley i 1974 da Bailey løftet Ligacupen etter 2-1-seieren over Manchester City.
John Richards beskrev ham etter hans bortgang som «en av Wolves' største kapteiner noensinne», en leder som satte standarden både på og utenfor banen.
Familien til Bailey var åpen om at han de siste årene hadde Alzheimers og at helsa var skrantende.
PHIL PARKES -KEEPERGIGANTEN
Der Bailey ledet laget, sto Phil Parkes som siste skanse. Den 196 cm høye målvakten, kjent som «Lofty», tilbrakte 18 år i klubben og spilte 382 kamper for Wolves. Han regnes av mange som en av de beste keeperne som har stått for ulvene.
Parkes var kjent for sin enorme rekkevidde, sitt mot og sin stabilitet. Han satte en klubbrekord med 127 ligakamper på rad, en prestasjon som fortsatt står som et monument over hans pålitelighet.
Hans største øyeblikk kom i UEFA-cupens semifinale mot ungarske Ferencváros i 1972. Parkes reddet straffespark i begge oppgjørene og var helt avgjørende for at Wolves tok seg til klubbens første europeiske finale. Selv om finalen mot Tottenham endte med tap, er de redningene blant de mest berømte i Wolves-historien.
Phil Parkes var tilstede under middagen med gamle Wolves-helter under Norway Day i 2025. Helsa var en utfordring, men Phil stilte villig opp på bilder med den norske fansen.
LAGKAMERATER
Parkes og Bailey var lagkamerater gjennom hele Wolves' fremvekst på 1970-tallet, og de delte flere av klubbens mest minneverdige kvelder.
UEFA-cupfinalen 1972
Dette er kanskje kampen som best symboliserer deres felles arv. Bailey ledet laget som kaptein, mens Parkes' strafferedninger mot Ferencváros i semifinalen gjorde finaledeltakelsen mulig. Wolves tapte finalen mot Tottenham med 3-2 sammenlagt, men prestasjonen løftet klubbens internasjonale anseelse betydelig.
Ligacupseieren 1974
Bailey fikk sin store dag da han løftet trofeet på Wembley etter seier over Manchester City. For Parkes var triumfen bittersøt; han hadde spilt en sentral rolle gjennom turneringen, men en skade gjorde at han mistet finalen. Likevel var han en viktig del av laget som vant klubbens første store trofé siden 1960.
SYMBOLER PÅ EN EPOKE
Wolves har hatt mange store spillere, men få har vært så tett knyttet til klubbens identitet som Mike Bailey og Phil Parkes. De representerte et lag som bygde seg opp fra andredivisjon, utfordret de beste i England og nådde en europeisk finale. Bailey var lederen som dro alle med seg. Parkes var tryggheten som alltid sto der når laget trengte ham mest.
For supporterne som opplevde 1970-tallet, vil navnene deres alltid være uløselig knyttet til en av de stolteste periodene i moderne Wolves-historie.
Nå er begge borte, men minnene om kapteinen og keeperen vil leve videre på Molineux så lenge Wolverhampton Wanderers eksisterer.
-Terje M.